Kulturarvens motstandskraft

Kriser er ulike, og vi vet sjelden hvordan den neste vil se ut før den rammer. Vi vet heller ikke hva som vil samle mennesker når samfunnet settes på prøve. Under andre verdenskrig i Norge ble nasjonale symboler som bindersen i jakkeslaget og den røde toppluen uttrykk for samhold og motstand. I Ukraina har de broderte blusene, wyschywanka, og rødbetsuppen borscht fått en lignende betydning. I mellomkrigstidens Tyskland tente jøder den syvarmede lysestaken menorah. Palestinske flyktninger bærer nøkkelen til hjemmene de ble fordrevet fra. For samene har runebommen blitt et viktig symbol i kampen for rettigheter og tilknytning til eget land. I kriser dukker slike symboler stadig opp. De gir mennesker noe å samles om, noe å holde fast ved og noe å kjempe for - selv når det innebærer risiko for dem som bærer dem. I en tid der beredskap og forsvar diskuteres som aldri før, er det verdt å spørre hva det egentlig er vi skal forsvare. Hvis vi skal bruke store ressurser på forsvar og beredskap, må vi ikke glemme hva vi vil forsvare. Hva er viktig for oss? Hvilke tradisjoner, kulturmiljøer, kunnskaper og fellesskap ville vi forsøkt å ta vare på? Hvilke symboler kan gi fellesskapet styrke og samhold? Og hvordan kan frivilligheten bidra til dette? I denne samtalen inviterer Kulturvernforbundet og Norsk Forening for Fartøyvern til diskusjon om sammenhengen mellom kulturarv, frivillighet og motstandskraft. Ganske enkelt: Kulturarvens motstandskraft.