Hvem bestemmer når andre mener du ikke kan bestemme selv?

Vergemål skal være et frivillig hjelpetiltak som skal støtte mennesker i å utøve sine rettigheter, ikke erstatte deres vilje eller begrense deres selvbestemmelse. Norsk lovgivning og internasjonale menneskerettigheter er tydelige på at den enkeltes ønsker og vilje skal være styrende, og at beslutningsstøtte skal komme før beslutningsovertakelse. Likevel mottar Pårørendeunionen jevnlig henvendelser som tegner et annet bilde. Personer blir vurdert til å mangle samtykkekompetanse uten at de selv blir spurt på en direkte, objektiv og nøytral måte . Verger treffer sjelden vergehaver, men innhenter informasjon fra tjenesteytere som i praksis definerer ønsker, behov og interesser. Pårørende opplever å bli skjøvet ut av prosesser, samtidig som verger overtar roller de verken er ment eller har rett til å ha. Når verger oppnevnes for å ivareta én person, hvorfor opplever så mange familier at vergemålet også får konsekvenser for deres mulighet til kontakt, medvirkning og innflytelse? Hvorfor oppstår det et gap mellom lovens krav og erfaringene mennesker beskriver i møte med vergemålssystemet? Selv om både vergemålsmyndighetene, departementet og Sivilombudet har understreket at vergemål ikke fratar mennesker retten til å bli hørt, og at vergens oppgave er å bistå, ikke bestemme, forteller mange at virkeligheten ser annerledes ut. Pårørendeunionen inviterer til debatt om beslutningsstøtte, samtykkekompetanse, rettssikkerhet og selvbestemmelse. Hvem har ansvaret for å sikre at vergemål faktisk utøves i tråd med loven? Hvem kontrollerer at vergehaverens vilje blir hørt? Og hvordan sikrer vi at et hjelpetiltak ikke utvikler seg til et system der andre tar beslutninger på vegne av mennesker som aldri fikk mulighet til å uttrykke hva de selv ønsker?