Store bygg, små handlingsrom: Er barnebarna kausjonister for bestemors lånefinansierte velferd?

Norge står foran et historisk investeringsløft innen helse, omsorg og utdanning. De neste tiårene skal det bygges og moderniseres sykehjem, omsorgsboliger, helsehus og barnehager i et omfang som vil prege kommuneøkonomien i generasjoner. Samtidig øker presset på kommunene. Høy gjeld, økende rente- og avdragskostnader og negative driftsresultat over tid, begrenser norske kommuners økonomiske handlingsrom. I møte med store investeringer, økende tekniske krav, mer spesialkompetanse og svært langsiktig gjeld er det lagt et stort ansvar på kommunen å forvalte hver krone mest effektivt. Når behovene vokser og ressursene er presset, må vi tørre å diskutere: Hva skal være kommunens rolle fremover? Kan man egentlig forvente at en gjennomsnittlig norsk kommune er rigget for å optimalisere slike store, men sporadiske investeringer? Hvordan bør samspillet mellom offentlig og privat sektor utvikles? Hvilke grep må tas nasjonalt for å sikre både investeringskraft og bærekraft i tjenestene? Dette er ikke bare en eiendomsdiskusjon – det er et spørsmål om hvordan vi rigger velferdsstaten for fremtiden.