Fremtidens forskningssamarbeid i Arktis

Det arktiske forskningssamarbeidet har blitt kraftig redusert som følge av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Selv om samarbeid med Russland teknisk sett er mulig, lar det seg knapt gjøre i praksis. Dette betyr at vi mangler data fra 40 % av landmassene i Arktis og fra om lag 50 % av de arktiske havområdene. Samtidig har USAs nye administrasjon kuttet betydelig i støtten til klima-, Arktis- og havforskning. Med mangelfulle observasjoner til lands og til havs, og redusert kapasitet og forutsigbarhet i forskningen, risikerer vi å miste kunnskap vi sårt trenger for å håndtere de store krisene vi står overfor: klimaendringer, tap av natur og press på biodiversitet. Men det finnes samtidig grunner til optimisme: • Ny teknologi: Satellitter for jordobservasjon og ubemannede overvåkningssystemer på land og til havs gir oss mulighet til å samle inn verdifull data som grunnlag for bedre beslutnings- og forvaltningsprosesser. • Det internasjonale polaråret 2032/2033: Planleggingen av det femte internasjonale polaråret er godt i gang. Dette gir en unik anledning til å styrke internasjonalt samarbeid, sikre forpliktelser til forskningsfinansiering og investere i viktig infrastruktur. • EU som drivkraft: EU er verdens største finansieringskilde for arktisk forskning og reviderer nå sin Arktis-politikk. EUs neste rammeprogram for forskning og innovasjon er under utvikling, og vil legge til rette for internasjonalt samarbeid. Vi setter sammen et panel med representanter fra akademia, næringsliv og myndigheter – og spør: Hvilke muligheter og utfordringer skaper disse endringene for Norge som polarnasjon - og for fremtidens forskningssamarbeid i Arktis?