Når klimaendringene møter kontorlandskapet, hvem tar ansvar for arbeidsmiljøet?

Norske arbeidsplasser ble bygd for et annet klima. Sommeren 2025 ble den varmeste i Norge på flere generasjoner. Namsskogan og Grong satte ny norsk rekord med 13 dager på rad over 30 grader. Bergen hadde den høyeste gjennomsnittstemperaturen i en toukers periode siden målingene startet i 1861. LOs arbeid med klimarisiko viser at 27 prosent av virksomheter som har vært utsatt for ekstremvær, rapporterer at det har ført til fare for arbeidstakeres helse og sikkerhet i svært høy eller ganske høy grad. En fersk undersøkelse blant tillitsvalgte viser at nesten halvparten av arbeidsplassene som har blitt påvirket av ekstremvær ikke har beredskap mot ekstremvær som en del av sitt systematiske HMS-arbeid. Etter arbeidsmiljøloven kan kapittelet om arbeidstid fravikes ved naturhendelser, ulykker eller andre uforutsette hendelser når det er nødvendig for å avverge fare for liv eller eiendom, forutsatt at arbeidstakerne sikres kompenserende hvile eller annet passende vern. Det er altså ikke et fribrev fra hele loven, men en utvidet ramme som blir mer aktuell desto oftere ekstremvær inntreffer. I dag finnes det ingen absolutt grenseverdi i lov eller forskrift. Arbeidsmiljøloven krever et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og Arbeidstilsynet anbefaler at innetemperaturen ikke overstiger 26 grader. Verneombudet kan stanse arbeidet hvis det ikke anses forsvarlig, men terskelen er høy, og praksis varierer kraftig. Lærere i klasserom uten ventilasjon, butikkansatte bak panoramavindu og industriarbeidere i støperier har svært ulik beskyttelse mot hete. Bør vi i Norge innføre absolutte tiltaksterskler for temperatur, slik enkelte andre europeiske land har gjort eller er «fullt forsvarlig» mer treffsikkert? Bør beredskap mot ekstremvær bli en lovpålagt del av det systematiske HMS-arbeidet? Er det på tide med en gjennomgang av arbeidsmiljøloven der klima og ekstremvær får sin egen ramme?