Gradering som hovedregel. Er Norge klare for en strengere sykmeldingspraksis?

Regjeringen presenterte i mai 2026 nye grep for å få ned sykefraværet. Helsedirektoratet skal utarbeide en ny nasjonal faglig retningslinje om sykmeldingsarbeid som gir sterkere normering enn dagens veileder. Gradert sykmelding skal være hovedregelen. Fastlegene må fra sommeren av begrunne skriftlig hvorfor de eventuelt velger 100 prosent sykmelding. Det foreslås også nye takster i fastlegenes normaltariff som skal premiere jobbfokuserte samtaler og samhandling mellom lege, NAV og arbeidsgiver. Bakteppet er tydelig. I 2026 er det satt av nær 65 milliarder kroner i statsbudsjettet til sykepenger. Likevel er bare 39 prosent av sykefraværet gradert i dag, til tross for at folketrygdloven legger opp til at gradering skal være hovedregelen. I tillegg er det betydelige regionale forskjeller i hvordan leger vurderer like tilstander, noe som ifølge regjeringen tilsier behov for sterkere faglig normering. Hvor mye skal legens individuelle vurdering styres av nasjonale retningslinjer? Fører sterkere normering til likere behandling og raskere retur til jobb? Hvor skal ansvaret for redusert sykefravær ligge, hos fastlegen, hos arbeidsgiver, hos NAV eller hos arbeidstakeren selv? Hvilken rolle kan bedriftshelsetjenesten spille i den nye sykmeldingsregimet? Når gradering blir hovedregel, vil det stilles større krav til arbeidsgiveres evne til å tilrettelegge, vurdere arbeidsoppgaver, justere arbeidstid og finne alternative oppgaver. Det er kompetanse som mange virksomheter ikke har internt, men som BHT er trent på. Er det realistisk at ambisjonen om at "nesten alt sykefravær" skal være gradert lar seg gjennomføre i en arbeidshverdag der mange jobber alene, i små bedrifter eller i bransjer med liten tilretteleggingsfleksibilitet? Vi tar debatten.