Unge utenfor jobb og skole – Vi vet hva som virker, så hvorfor gjør vi som samfunn noe helt annet?

«Barn som har det bra, gjør det bra», står det på en sliten skolevegg på Sørlandet. Så enkelt – og så vanskelig – kan vår tids store utfordring oppsummeres. Likevel står over 114 000 unge utenfor jobb og utdanning. Spørsmålet er ikke bare hvordan vi skal få flere inn i fellesskapene våre, men også hvordan fellesskapene våre er organisert, og hvem som får mulighet til å høre til. I Stortingsmelding 28 (2024–2025), Tro på framtida – uansett bakgrunn, beskriver regjeringen en bred innsats for å sikre barn og unge like muligheter til trygg oppvekst, utdanning, arbeid og deltakelse. Innsatsen omfatter arbeid og økonomisk trygghet, en god start på livet, like muligheter gjennom utdanningsløpet og inn i arbeidslivet, styrking av laget rundt barn og unge, samt mer kunnskap og samarbeid. Vi har fått Ungdomsgaranti og Ungdomsprogram. Handlingsplanene er mange, tiltakene omfattende og kunnskapsgrunnlaget stort. Likevel går ikke tallet på unge utenfor ned – det går opp. Kanskje er det på tide å stille et mer grunnleggende spørsmål: Har vi forstått problemet riktig? I møte med utenforskap retter vi ofte oppmerksomheten mot den enkelte unge. Vi kartlegger, måler, tester og setter inn individrettede tiltak. Men hva om slike tilnærminger også kan bidra til å opprettholde utenforskap ved å flytte oppmerksomheten bort fra forholdene som skaper det? Hva om utfordringen ikke bare handler om manglende mestring hos den enkelte, men også om økonomiske forskjeller, pressede velferdstjenester, skole- og utdanningssystemer, arbeidslivets krav, boligmarkedet og samfunnets evne til å skape reell tilhørighet? Spør vi ungdommene selv, fagfolkene og forskningen, møter vi ofte et samstemt budskap: Vi setter inn støtet for sent – og ofte på feil sted. Som en ungdom uttrykte det: «Dere kunne hjulpet mange flere av oss med mye mindre midler om dere bare lyttet til oss først.» Arrangementet innledes av professor Ann Christin E. Nilsen som sammen med professor Ove Skarpenes er redaktør for boken "Det samfunnsskapte utenforskapet". Omtalen av boken sier blant annet: Stadig færre unge fullfører videregående skole. Barnefattigdommen øker. Enkelte former for ungdomskriminalitet og rusbruk er på vei opp, og det er flere unge som rapporterer psykiske helseplager enn noen gang før. Samtidig omtales barndommen som en sosial investering, og det satses på tidlig innsats, kartlegging, tester og målrettede tiltak. Men hva om slike tiltak ikke bare mislykkes – men faktisk forsterker utenforskapet de er ment å forhindre? Det samfunnsskapte utenforskapet gransker vår tids fortelling om ungt utenforskap. Boka retter et kritisk og sosiologisk blikk mot hvordan utenforskap forstås, måles og håndteres. Den røde tråden er spørsmålet om ikke individrettede tiltak, testregimer og foreldrekurs bygger på for snevre, psykologiserende og moraliserende forståelser – mens de underliggende samfunnsstrukturene som bidrar til utenforskap i stor grad overses.