Også i unntakstilstand: Hvordan sikrer vi barns trygghet og medvirkning?

Uten barn og unge har vi ingen framtid å kjempe for, hører vi ofte i Ukraina. Flyalarmen går stadig over hele landet. Om dagen avbrytes undervisningen og elevene må tilbringe timevis i bomberom. Om natten må de gjemme seg i badekar eller på T-banestasjoner. Den ukrainske barndommen er preget av frykt for å miste egne liv eller livene til sine nærmeste. Hvordan motivere seg for en ny skoledag? Hvordan planlegge en framtid i hjemlandet? Kriser og konflikter øker også barns sårbarhet for manipulasjon. I Ukraina har flere barn blitt rekruttert til å spionere mot eget land eller utføre sabotasje. Likevel jobber skolene og barnehagene hver dag for å holde barna i landet og gi dem noe å sette sin lit til. Ønsket er fred og en europeisk framtid, der barn som har flyktet vender hjem den dagen krigen tar slutt. I Norge viser erfaringene fra pandemien at barns rettigheter og behov ikke ble godt nok ivaretatt. Barn og unge opplevde stengte tilbud, tap av støtteapparat, og beslutninger tatt uten at konsekvensene ble vurdert godt nok. Barneombudet opplever fortsatt at barn og unges perspektiv mangler i debatten og i arbeidet som gjøres med beredskap lokalt og nasjonalt. Selv om kommuner og myndigheter planlegger for kriser, er barns egne erfaringer og behov for lite synlige. Hvordan kan vi sikre at barn ikke bare beskyttes, men også blir hørt og inkludert når samfunnet planlegger for krig og kriser? Med utgangspunkt i Det europeiske Wergelandsenterets erfaringer fra barnehager, skoler og ungdomsarbeid i Ukraina og innsikt fra Barnebarometeret 2026 løftes spørsmål om trygghet, medvirkning og barns rett til en så normal hverdag som mulig – også i unntakstilstand