Bokvalitet kontra arealfacisme

Kampen om kvadratmeter har gjort areal til selve målestokken for bokvalitet – som om større alltid er bedre. Denne forestillingen preger både regelverk, boligpolitikk og kommunal praksis. Har vi innført en form for arealfacisme: en grunnleggende tro på at mer plass alltid er løsningen? Konsekvensene er godt kjent. Boligene blir dyrere, terskelen inn i boligmarkedet høyere og valgfriheten mindre. Særlig rammes førstegangskjøpere, enslige og unge. Hva som regnes som en «god bolig» formes ikke bare av teknisk forskrift, men i økende grad av politiske normer og detaljerte krav. I Oslo må en enslig kjøper ha rundt 900 000 kroner i årslønn, i tillegg til egenkapital, for å ha råd til å kjøpe de minste leilighetene som bygges. Når dette er inngangsbilletten, har regelverket gjort boligmarkedet utilgjengelig for en stor del av befolkningen. Har vi beveget oss fra nødvendige funksjonskrav til en boligpolitikk som også regulerer livsstil? Og kan kravene justeres slik at vi fortsatt bygger boliger med høy kvalitet – men i størrelser og prisklasser folk faktisk har råd til?